søndag 3. januar 2010

Tilstedeværelse! Et nyttårsforsett?



Det går lenger og lenger tid mellom hver gang jeg deler sorgen over Emil med dere.
Jeg synes det er vanskeligere å sette ord på følelsene og lettere å skyve vekk det vonde savnet.
Etter at Lycke kom til oss har verden selvsagt handlet aller mest om henne.

Det er utrolig godt å fokusere på den herlige lille jenta som alltid smiler og ler. Den "lille babyen" som har begynt å strekke hendene i været for å vise hvor stor hun er eller som ler hver gang hun nyser... Det får en mor til å glemme tid og sted, -og gir en lykkerus som overgår det aller meste.

Men noe så banalt som en episode av Grace Anatomy tok tak i nakkekraven min og dro meg ned i bakken for å fortelle at "Hør her...-Du har fortsatt et åpent sår i hjertet"

Episoden handlet om en liten pike som var kreftsyk og som til slutt falt i dødssøvn. Pappan hennes forsøkte å finne en mulighet for å redde sin lille datter, mens hun i stedet ønsket å ligge trygt i pappas armer før hun skulle reise til den andre siden.



Dette var en påminnelse jeg kanskje trengte. Kanskje jeg også bør være mer til stede? Tørre å kjenne på følelsene igjen? Emil er en stor del av meg og noen ganger kjennes det som at han bør få mer oppmerksomhet.

Likevel vet jeg at han er borte og han vil aldri vende tilbake. Hvor mye skal man la seg sørge? Hvor lenge er det naturlig å savne? Jeg vil nok savne for alltid, men sørge gjør jeg som sagt mindre og mindre.



Det nærmer seg toårsdagen, og jeg gruer meg. Februar er en tung måned, og jeg kjenner at i år som i fjor blir det vanskelig. I fjor bestemte vi oss for å reise vekk på dagen til Emil. Vi skulle etter planen til Thailand sammen med et vennepar, men siden jeg ikke fikk overføre ferie måtte vi ta turen vår i Desember i år i stedet. Det var uansett viktig for oss å reise på ferie og være sammen som familie da Espen skulle ta sin pappa-permisjon. Det ble ikke slik vi hadde tenkt oss, men sol i Desember var selvsagt ikke å forakte. Hva vi gjør på dagen til Emil vet vi ennå ikke....

Mange tanker i kveld om tilstedeværelse... Jeg vet at jeg er hundre og femti prosent til stede for Lycke og det skal aldri bli mindre. Men jeg kjenner at det er viktig å ikke bare være mamma også. Å kun være litt Camilla og ikke minst kjæresten til Espen skal jeg bli bedre på i 2010. Dette er nok ikke et nyttårsforsett, men rett og slett et livsmotto.

11 kommentarer:

Vibeke sa...

Kjenner meg utrolig godt igjen i tankene dine Camilla.

Jeg tror det er viktig å la følelsene få komme ut innimellom.. Og savnet vil alltid være der!

Husker forresten den Grey's episoden du snakker om utrolig godt. Vi lastet den ned noen mnd etter at Hermine ble født, og det ble utrolig sterkt å se. Både jeg og mannen hulket høylytt.

Henger meg med på nyttårsforsettet ditt. Vi må leve i nuet! Vi vet aldri hva som venter rundt neste sving..

Klem til deg fra meg.

Lene sa...

Kjære Camilla!

Jeg gråt meg gjennom den episoden jeg også.... Kan ikke forestille meg hvor dyp din sorg og savn etter lille Emil er.... Jeg hørte en gang en mor som mistet barnet sitt si at sorgen ble aldri borte, men man lærte seg å leve med den etterhvert. Jeg håper det nye året vil bli et velsignet år for deg og din lille familie. Jeg har en liten Alma som er like gammel som din lille Lycke. Det er en fantastisk tid og jeg tror du setter ekstra stor pris på din lille prinsesse. Du skriver alltid så vakkert om din lille Emil og jeg blir like grepet hver gang jeg leser om han. Jeg synes du høres ut som en fantastisk person og ikke minst en nydelig nydelig mamma!

Klem til deg og begge de to englene dine, Lene.

My home is my Castle sa...

Jeg kan ikke forstille meg hvor vondt det må være for dere....
Jeg bare VET at det må være helt grusomt, er jo alles foreldres mareritt...

Jeg så den episoden av greys jeg og, og den var sterk.....

Stoor tenkerpådegklem....

*sne* sa...

Så flott skrevet! Utrolig trist å lese hva dere har opplevd... Vanskelig å forstå meningen med det...

Etter at jeg ble mamma så merker jeg at jeg i blant tar mannen min litt for gitt, så å være en mer tilstedeværende kjæreste skriver jeg under på som et fint livsmotto.
Godt nyttår!
Klem fra Christine

Lisas hjem og skatter sa...

Hei kjære Camilla..

Det er nok helt naturlig det du skriver, at fokuset blir rettet mot lille Lycke - men, at du aldri glemmer lille Emil dere har mistet og det som kunne ha vært. Og hvorfor det ble slik? akkurat deres lille.. Alltid vil man bli påmint de man har mistet, de man sørger over og de man så savner.. spesielt når det er bursdager, jul osv.. Etter at vi mistet lille Gina for 16 år siden. Mange tunge stunder har det vært - konfirmasjon, bursdagen hennes som er like før jul.. Det å se andre 16-åringer får meg også til å tenke hvordan hun nå ville vært og sett ut? jeg ser for meg verdens snilleste og skjønneste jente.. - som du sier vil det forbli et åpent sår, som man kjenner på når tankene dukker opp..
Jeg føler at vi som familie var for dårlig til å prate om Gina og tapet av henne. Og derfor tror jeg at jeg har tenkt mer etter at jeg selv ble voksen.. og at de tyngste stundene kom selv etter at jeg fikk min Adrian - har til tider vært sykelig redd for å miste han eller at noe skal skje han..

Håper at du får ett godt år sammen med din kjære og lille skjønne prinsesse! Ta deg tid til å være deg selv og kjenne på gledene i livet.. og bruk tid til å kjenne på det som er vanskelig og vondt når du føler at du har behov for det..

ønsker dere alt det beste i 2010!

tenker-på-deg-klem!

ps - dette ble mer personlig og mye lengre enn det som jeg tenkte.. men, det dukket bare opp så mange tanker her..

Elin K ♥ sa...

Kjære Camilla, tror ikke du er den eneste som reagerte på den episoden. Jeg tror det er viktig å bruke episoder som det både på TV og i dagliglivet, til å kjenne på følelsene. Det er ofte da de kommer til kjenne, og det er lett å pakke de fort vekk igjen. Kjenn på de, da gir du deg selv muligheten til å bearbeide sorgen over Emil.

For det er ikke lett i hverdagen å hente det frem. Jeg pleier å sette av tid, om ikke hver dag, så i allefall hver uke, til å kjenne på følelsene og dermed jobbe med de, ved å meditere. Sette seg ned i fred og ro og kjenne på pusten! Det har vært til god hjelp det siste halve året.

Jeg er sikker på at du også klarer å sette av tid. Dessuten, skal du nyte hvert øyeblikk med Lycke, uten dårlig samvittighet!

Stor klem!

PS: snart tid for vår lille GT tur...

Trine Lise - Vinn økologisk pleie til mor og barn sa...

HUff, jeg får helt klump i halsen når jeg leser. Også så flotte bilder du har lagt ved :)

Synes du er sterk og tøff som deler ;)

*god klem*

PS: familienett.com er åpnet med aktivitet igjen ;)

ralfefarfars paradis sa...

Jeg synes det er fint å lese det du skriver - og at du deler dine tanker med oss...det er klart at jenta di tar mye av oppmerksomheten din, vi må jo også fokusere på den gutten som fortsatt lever, men minnene vil vi gjøre det vi kan for å holde levende..skjønner godt at årsdagen er vanskelig- vår gutt ble også født i februar- og jeg vet det blir vanskelig når den dagen kommer- men det kan jo være hva som helst som kan minne om det som man har mistet...Ønsker deg et riktig godt nyttår!

Una sa...

Det er plass til både sorg og glede i et mammas hjerte, men det er naturlig at det med tiden blir mindre følelse av den smertelige sorgen.
Det er nok viktig å ta alle slag av følelser og alle slag av roller fram en gang i blandt - og være tilstede i det, som mor, kjæreste, som bare seg selv...
Takk, det tar jeg også med meg ut i det nye året :)

Godt Nytt År!

Varm klem.

Anonym sa...

For en klok kvinne du er Camilla!
Savne etter dem som ikke får være med veien videre tror jeg alltid vil være der, men gjøre mindre vondt etterhvert.
Helen

Silje C sa...

Du skriver så bra at jeg kan bare si meg enig i alt du skriver her.. Merkelig hvor like man kan være..

Jeg måtte ta pause i denne Grey episoden, det traff rett i hjertet og tok ett godt grep på hjerterøttene og røsket godt til. Det såre savnet ligger der så latent, aldri langt unna smilet og gleden <3

LinkWithin

Related Posts with Thumbnails