Det er snart fire år siden Emil kom sovende til verden... Det føles i blant som om det var i et annet liv. Mens andre dager føles det som om det skjedde for et lite år siden.
Den første tiden etter tapet var smertefull både fysisk og mentalt. At sorg skulle gjøre så vondt direkte i kroppen var jeg ikke forberedt på. Jeg hadde jo aldri opplevd sorg på en slik måte tidligere...
Et barn skapt til en perfekt verden, som snart skulle vise seg å være brutal, urettferdig og nådeløs. Vår verden ble plutselig realistisk og til tider bitter. Drømmene ble til mareritt og fremtiden så vanskelig, ja til tider helt umulig ut.
Jeg husker at vi ofte fikk trøstende ord fra foreldre som hadde lidd samme skjebne som oss; smerten er som en spiss sten nå, men vil gradvis vil bli rundere. Andre utenforstående trøstet med at "tiden leger alle sår" Jeg kunne ikke forstå det! Når skulle jeg bli normal igjen? Når skulle tårene ta slutt? Når kunne jeg ta kontrollen over følelsene mine igjen og oppføre meg slik samfunnet mente at det passet seg best? I mitt stille sinn hadde jeg verken tro på noen runde stener eller legede sår...
Men uansett hvor ullen, tåkete og grå tilværelse virket, så var det alltid rom for enkelte lysglimt av håp og glede. De enkleste små problemer var ikke lenger større enn bagateller; de kunne gjøres noe med! Og en sjenert sol bak tunge skyer skulle plutselig bety hele verden for meg. Det fantes trøst i så mangt...
Etter snart fire år føles det fortsatt slik. Når det kommer til hverdagslige trivielle utfordringer er ingenting verre enn at det kan løses. Den krøllete duken er kanskje finest slik? Og innsjøen rundt vasken etter kveldens tannpuss viser kun tegn til livsglede og nysgjerrighet.
Emil lærte oss en hel del om livet, tross for at han selv ikke fikk leve det. Han gjorde noe med oss. Tålmodighet, tid og interesse er stikkord for den oppveksten vi ønsker å gi våre barn, og det tror jeg at vi mestrer i større eller mindre grad. Og den grå hverdagen viser seg sjelden frem...
For oss er det hverdagsmagien som gjør livet verdt å leve. De store opplevelsene er kun en bonus og de triste er livets realitet som gir oss større glede over de små øyeblikkene. Vi har forandret oss etter å ha mistet et barn, både på godt og vondt. Men vi forandret oss også mye da vi fikk et barn til.
Det var vår lille datter gjorde den spisse stenen rund og levelig for oss, -ikke tiden.