Vær så snill, ikke lov meg at dette skal gå bra- jeg vet at det ikke alltid gjør det. Si du håper at dette skal gå bra- det gjør jeg også..
Ikke si at lynet ikke slår ned to ganger på samme sted-når jeg vet at livet kan være så urettferdig at det faktisk kan gjøre det.
Ikke tro at å få nytt barn vil erstatte det umistelige- det vil det aldri gjøre.
Forvent ikke at jeg nå skal stråle av glede- det klarer jeg bare ikke. Gleden er der, men gjemt bak ett tykt lag med bekymringer...
Bli ikke overrasket når jeg sier jeg er bekymret uten grunn- bare prøv å forstå hvorfor.
Si aldri til meg at nå får du x antall barn, og glemmer å telle med den som ikke er her- det gjør meg så ufattelig trist.
Tro ikke at sorgen for den jeg mistet druknes av gleden for den nye- det er heller motsatt.
Ikke krev av meg at jeg skal tenke positivt- det er lettere sagt enn gjort.
La meg få øse ut om mine bekymringer, og la de bli møtt med ett åpent sinn. Du kan ikke forstå, men du kan lytte.
Ikke prøv å snakke fornuft til meg, når alt jeg trenger er en skulder å lene meg til.
Forstå at denne veien er lang, den er tung- og jeg må gå den alene. Men det kan være godt å ha noen å støtte seg til i de verste motbakkene. En som kan ta over litt av byrden når vekten på mine skuldre blir for tung.
Forstå at jeg føler ett enormt ansvar for det som vokser inne i meg, i blant er det for mye.
Forstå at samtidig så vet jeg at jeg ikke har kontroll over det som vokser inne i meg- og det er ikke lett å være uten kontroll.
Forstå at sorg og glede kan gå hånd i hånd, jeg kan aldri utelukke den ene- så vær så snill å ikke gjør det du heller, på mine vegne..
(Skrevet av en fantastisk jente som klarer å sette de riktige ordene etter hverandre)