...skapes det forventninger og man begynner å forberede.
Mine forventninger er byttet ut med forhåpninger og forberedelsene er kanskje ikke helt som de burde eller som jeg skulle ønske.
Skal jeg vaske klærne som ligger i skuffen? De ble aldri brukt etter at jeg vasket dem sist...
Trenger jeg lekegrind? Kommer jeg noen gang til å trenge en?
Er det noen vits i å kjøpe sparkebukse? Vil barnet noen gang kunne sparke utenfor magen?
Bør det være en bamse på det klare barnerommet? Eller vil det forbli et gjesterom for alltid?
Gravstenen til Emil er snart klar. Skal jeg gjøre plass til et navn til?
En mamma viste meg en nydelig minnebok som sykehuset hadde laget da hennes lille gutt døde så alt for tidlig. Jeg tenkte med meg selv at en slik hadde vært fin å få neste gang jeg føder et barn som ikke puster...
Jeg har virkelig forhåpninger! I allefall hver gang jeg ikke er overbevist om at det vil gå galt atter en gang....
Hva som er sjansen for det? Vel, det skjedde jo sist...
2 kommentarer:
Kjære Camilla!
Det er så vondt å lese at du har det slik... Det er så sterke følelser og så mye fortvilelese. Jeg kan nok ikke annet enn ane hva du har gått igjennom det siste året. Tror ikke smerten dere har hatt dette året kan forstås, men jeg vil bare si at jeg tror av hele mitt hjerte at NÅ går det bra!
Jeg er med deg i tankene!
Klem Hege
Tusen tusen takk for gode ord!!
Ja, det er dager som det kan rase litt innvendig. Dette er ganske brutalt ærlig fortalt, og aldri noe jeg klarer å repetere hvis noen spør om det går bra. Godt å kunne skrive ned vonde følelser, når man ikke er flink til å snakke om dem.
En ting jeg "trøster" meg med, er at det finnes en ting som hadde vært verre enn å være gravid. Det er å ikke være gravid...
Det er godt å høre at du har tro på dette. Trenger jo at folk våger å gjøre det;)
Legg inn en kommentar