tirsdag 4. november 2008

Å leve i kontrast...

Det undrer meg hvordan sorg og glede kan gå "hånd i hånd" som man sier. Hvordan balanserer man en stor sorg og en sann glede? Min hverdag er preget av de positive tingene og fokuset er rettet mot gleden. Samtidig tynges jeg av den savnen jeg har etter Emil. Opplevelsen som vedrører gutten vår spinner mye rundt i hodet. Om ikke nesten hele tiden... Men er det sånn at jeg har akseptert at det er slik det er? Har jeg blitt vandt til at tanken om en død baby konstant vil være en del av hjernevirksomhetens tankeprosess?

Kan man vende seg til noe slik? En aksept vet jeg at er mulig. Jeg er i ferd med å akseptere.... I allefall i de fleste dagene av uken. Aldri i min villeste fantasi har jeg tenkt at dette var min største skrekk-ikke sånn egentlig. For jeg ante ikke hva dette skulle innebære... Man kan vel tenke at det å miste et barn er alles største frykt, men hva det egentlig innebærer er det "ingen" som kan begripe. Og kanskje aller minst jeg, da jeg aldri før har opplevd sorg i livet. Jeg har vært heldig!

Så er det dette med balanse da. I går kjente jeg små bevegelser i magen. Nydelige beveglser! Men jeg tørr ikke å ta de innover meg. Jeg er en pessimist, selv om ingen kan se det. Jeg kan tenke at jeg gleder meg til termin. Hvis alt går bra, så gjør jeg jo det. Men det er jo slettes ikke sikkert, så da gruer jeg meg. Vel, hvis vi når helt frem til termin da....

Frykt er vel egentlig noe jeg kjemper mot om dagen. Kansje jeg ikke er pessimistisk? Kanskje jeg bare er fryktelig redd? Ja, det er jeg tydeligvis. Veldig veldig redd.... Tårene som renner er vel et sikkert bevis på det.

Men jeg er jo glad også! Snøen som har lagt seg lukter fantastisk. Sola som skinner gjennom tåka gjør den enda vakrere å se på. Stearinen som renner fra det store kubbelyset lager vakre kreasjoner og stua lukter herlig etter at juleblomstene ble kjøpt inn.

Hadde jeg vært i bunnløs sorg, hadde jeg ikke klart å glede meg over disse tingene. Depresjon gjør en likegyldig. Jeg er slettes ikke likegyldig. Jeg har i allefall alt som skal til for å balansere. Altså jeg sitter på motpolene. Jeg skal ikke la sorgen spise meg opp, men heller ikke la være å kjenne på den. Den bør komme frem i dagslyset av og til den også. Frykten må jeg bare innse at vil være det for alltid. Frykt for mere sorg, skuffelse og ensomhet. Og la gleden få mer og mer plass, -om redsel og sorg lar den slippe til.

Pleier man de to siste elementene på en god måte, tror jeg de vil det. Så da går vel sorg og glede "hånd i hånd" da? Livets to store kontraster.

5 kommentarer:

Martemor sa...

Så fint skrevet.
Du virker jo veldig reflektert og åpen om følelsene dine, og det tror jeg er viktig.
Og det du skriver om å prøve å balansere sorg og glede er nok lurt hvis du klarer det.
Du må jo ikke glemme deg selv og de positive tingene i livet, og det virker det som du har kontroll på!!=)
Lykke til videre i svangerskapet!!

Vibeke sa...

Ååå du skriver så fint og så virkelig. Kjenner meg så utrolig godt igjen!
Takk for at jeg får lese noen av tankene dine.
Klem fra Vibeke (Emilippa)

Magny sa...

hei, fant deg på nib, der eg selv er med.
så trist for dere dette her, men godt å lese likevel.
Jeg var i samme situasjon som deg, 17 . april 1995.
det er godt å ha en grav å pynte på , tennelys...
Ikke langt tilbake, så fikk man ikke det heller...
Hilsener fra Magny :)

Camilla sa...

Tusen takk kjære jenter! Takk for fine ord:)

Det er godt hvis jeg klarer å "treffe" noe i andre med det jeg skriver.

Anonym sa...

Dette var fint skrevet Camilla. Kjenner meg så godt igjen i tankene dine. Gleden er stor over mye her i livet, men sorgen vil alltid være med som følgesvenn. Og på en merkelig måte gjør sorgen, gleden enda større..
Klem fra Elidamammaen:)

LinkWithin

Related Posts with Thumbnails