mandag 24. mai 2010

Fortsatt i sorg!

I prinsippet har jeg tatt pause fra bloggen,-men spesielt prinsipiell er jeg visst ikke. Etter å ha lest denne teksten ble jeg slått litt tilbake og savnet av mormors have ble plutselig stor. Savnet etter Emil vokste seg enda større i meg og jeg fikk en følelse av at jeg har pakket han litt bort den siste tiden. Så sitter jeg å tenker; er det slik at jeg prøver å holde liv i han gjennom ordene mine? For det ville ikke være riktig, ikke sant? Ikke ville det blitt omtalt som spesielt sunt heller... Man skal gi slipp, ikke sant?

Men så leser jeg om denne bloggeren som naturligvis savner jenta si selv etter 21 år. Selvsagt gjør hun det! Og visst er denne mammaen helt normal. Hvem skulle tro noe annet? Det kunne ikke falle meg inn at sorgen hennes plutselig tok slutt etter disse årene... Hun er akkurat slik som alle oss andre som har mistet våre små,-i evig sorg og helt normal!

Det er lettere å se andre, ha forståelse for og være tålmodig for andre. Mitt eget jeg kan til tider bli litt  fremmed og skremmende. Mitt eget jeg har det relativt strengt og er underlagt forventninger og et noe usympatisk press. Og dette" flink pike"-syndromet er det kun meg selv som står ansvarlig for.

Etter toårsdagen til Emil forsto jeg at de rundt oss hadde glemt det lille livet vi hadde brukt ni mnd på å skape. Ikke alle selvsagt,-for noen vil alltid tenke på oss som en familie på fire. Men likevel var det merkbart mindre oppmerksomhet på dagen hans i år sammenliknet med ett-årsdagen. Det er skummelt å skrive dette, for det kan fort virke som at jeg anklager mine nærmeste. Det gjør jeg i utgangspunktet ikke. Poenget mitt er at det fikk meg til å tenke at det nå forventes det at dører lukkes og nye åpnes. Naturlig nok kanskje?

Eller kanskje ikke?

Uansett. Nye dører er definitivt åpnet, men ingen dører er lukket. Og det vil det heller aldri bli. Jeg skal  fortsatt sørge om 20 år jeg også. Når jeg skriver dette er det det lille sørgerommet i kroppen min jeg snakker om, men det regner jeg med at alle forstår;)) Og jeg skal kalle meg normal. For det er jo det jeg er; I sorg og helt normal!

Mormors Have er herved aktivisert. Ikke like aktiv,-dog i bevegelse:)

Ps. jeg oppfordrer alle til å lese Ellengas blogg. Hun skriver det så utrolig godt!

7 kommentarer:

Anonym sa...

Du har fortsatt og vil alltid ha Emil med deg innerst i hjertet. Godt bevart. Der vil han alltid være med deg. Men det er lov å glede seg over det positive som skjer i livet ditt akkurat nå. Sorgen vil komme å gå. Noen ganger sterkere enn andre ganger. Når du er inne i en positiv strøm, så la deg fare med og kjenne på den gode følelsen.

Selv er det først nå, etter nesten tre år, at jeg kan kjenne at litt av mitt "gamle" jeg er tilbake. Jeg blir aldri den samme, men det å kjenne at man har kommet litt videre er utrolig godt. For det er vondt å sitte i sorgen. Samtidig er det godt når de rundt husker på at man ikke har lagt den biten av livet bak seg. For det er jo ikke mulig.

Utrolig hyggelig om du velger å holde litt liv i bloggen videre, så får du gjøre det ettersom det passer deg! Stor klem

Sølvi sa...

Håper du fortsetter å blogge :) Kjenner meg igjen i det du skriver. Og Emil er kommet for å bli i hjertet ditt <3

Karoline sa...

Kom over arket fra Emil sin begravelse her om dagen. Det gjorde utrolig vondt å se og ikke minst trigget det frem mange gamle tanker.

Håper du vet at jeg er glad i vesle Emil og tenker på han, samtidig som en del av meg forsøker å gjemme alt bort fordi det er vondt å tenke på.

<3

Anonym sa...

Kjære Camilla,

jeg er glad for at du fortsetter å blogge fordi du gjør det for din egen del, til de stundene du føler at du har noe å melde, dele, engasjere andre med.

Klart du er i sorg, en del av oss vil vel alltid være det, man kan aldri klare å komme over det, men lære seg å leve med det.
For meg er det nå 3 år siden jeg mistet min lille gutt, jeg tør ikke og har ikke tid til å fordype meg i de tankene så lenge av gangen lenger, men mannen min sier det så flott "sorgen over min førstefødte er ikke blitt mindre, det er bare alt det andre i livet som har blitt så mye bedre, sorgen over Bibsien kommer alltid til å gjøre vondt, men forskjellen nå er at jeg kan ha det godt og være lykkelig med et hint av vondt på en gang".

Nydelig blogg du ga meg et innblikk i, her tror jeg at jeg må lese mer før jeg vet hva jeg skal kommentere:)

Ønsker deg en nydelig uke, Camilla, måtte mange soler skinne på deg og din vakre families vei:)

Klem, Izabelle

Snart mamma...? sa...

Kjære Camilla!

Jeg er nesten blitt avhengig av å lese om livet ditt og dine store og små tanker, så det var godt å se at bloggen var i bruk igjen, om enn ikke like ofte som før. :)

Tro aldri at vi glemmer Emil... Vi har han også i hjertet og i tankene selvom vi kanskje ikke alltid sier det. Dere vil tidvis ha tunge stunder, men også mange flotte stunder. Livet er begge deler - og vi skal dele det med dere!

Glad i dere alle fire :)

Klem Eira

Marit i Trøndelag sa...

Kjære du!
Jeg fant bloggen din for en stund siden, og jeg synes du skriver personlig og berørende. Din historie om Emil er sterk.

Ta deg tid til å sørge, selv om årene går. Etter nære tap blir det tiden før og etter. Aldri blir de glemt. ♥
Fikk lyst til å sende deg et dikt:

Ser du stjernene Liten, fra der hvor du er?
Ser du månen som speiles i vannet?
Ser du vi gråter? Vi har deg så kjær,
Vet du hvor dypt du er savnet?

Fryser du Liten, eller har du det godt?
Sprer du dine smil over verden?
Er du redd? Er du ensom, kanskje savner du oss?
Har du kjærlighet med deg på ferden?

Kjempet du Liten, før du reiste fra oss?
Fikk du med deg alt det du trengte?
Fikk du omsorg, lykke og kjærlighet nok?
Merker du hvordan vi lengter?

Kan du høre oss Liten? Når tankene frem?
Kan du gi oss det svaret vi trenger?
Er du omsvøpt i glede og varme og fred?
I hvile på dunmyke senger?

Elskede Liten, får vi treffes igjen?
Det er blitt så stille her hjemme.
Takk for tiden vi hadde deg her,
for alt det vi aldri skal glemme.

Livet er som kornmo, det er de beste som dør...


Klem fra Marit.

Camilla sa...

Tusen takk for vakkert dikt og gode ord, Marit! <3

LinkWithin

Related Posts with Thumbnails