En sjelden gang sovner jeg så fort jeg legger hode på puta. En svært sjelden gang... Jeg blir sittende oppe og vente på at den store stygge trøtta skal komme å ta meg. Og om den gir meg et aldri så lite besøk i "real kveldstid", så slipper den taket igjen etter tannpussen.
Tankene flyr... Hjernen jobber febrilsk. Den har lagret så mange detaljer at jeg selv blir helt imponert over hva den er i stand til. Alle tankene dreier seg om dagene rett før og rett etter Emil sin fødsel. Selve dagen også, selvsagt. Og jeg har begynt å fantasere... Hva om "hvis om at"-"dersom at"??
Jeg husker helgen før 14 februar. Vi var i Larvik... Natt til søndag hadde jeg mye kynnere. Men kynnere var jo normalt. Hvorfor kunne jeg ikke tenke at det ikke var så normalt... Bare blitt litt engstelig... Bestemt meg for at vi reiser en tur til Tønsberg bare for en sjekk, selv om dette ikke er "mitt" sykehus. Dette er et scenario som går i repeat etter at alle lys i huset er slukket, og jeg kan se fiksjonen i en hver minste detalj. Legen som møter oss, korridorene, ultralydapparatet som treffer magen og finner en litt sjaber men likevel en hjertelyd. Det hele ender i et keisersnitt. Et vellykket et! Og Tønsberg må gi Bærum den gladelige nyheten. Vi sitter der med lille Emil og er ikke i stand til å forestille oss det reelle alternativet.
Også ligger jeg å tenker på alle dagens kommentarer. Kommentarer jeg vanligvis aldri ville reagert på, men heller kanskje vært glad for å få. Jeg hadde ledd med og aldri viet dem en negativ tanke i etterkant. Alt som har med barn å gjøre er bittersøtt. Det er koselig, men samtidig veldig vondt. Og jeg blir lei meg og sliten over å føle det slik... Det er rett og slett helt naturstridig!
"Kunne ikke dere tenkt dere en liten en da? Ser det ikke fristende ut?" -Eh, jo...
"Dere burde grue dere til dere får unger...-de bare skriker" -Kanskje det er akkurat derfor jeg ikke får sove? Fordi det er alt for stille hos oss?
"Vi har så mye å takke for! Gi meg din lykkelige begivenhet for 2008" -Hmmm....Vanskelig!
En mamma som har mistet et barn sa det så treffende: "To døde, bare èn mistet livet" Det kunne ikke vært sagt bedre. En nydelig ting å tenke på er at jeg både tror på gjenopplivning og et liv etter døden:)
2 kommentarer:
Kjære, kjære Camilla!
Ordene dine er så sterke og så utrolig triste. Du gir veldig inntrykk på meg... det er så sterkt det du beskriver og det du tidliger har fortalt. Jeg skulle ønske jeg kunne gi deg noe fint å si tilbake, men jeg har ikke ord som trøster deg gjennom dette.
Jeg har ei venninne til som opplevde det samme for få år siden. Det var nok like tøft for henne... Det som har gort henne glad er at hun har fått to babyer tett etterpå - noe jeg har veldig god tro for deg og din kjæreste også.
Vil bare si at jeg synes du er ufattelig god og du får meg til å tenke mye - skulle ønske jeg kunne gi deg noe tilbake!
Håper du kommer deg trygt gjennom dette.
Stor klem fra Hege
Jeg har sikkert gått igjennom den helgen minst tusen ganger, spesielt om natten. Det er da de store tunge tankene kommer, akkurat da vi trenger å hente oss inn.
Som mamma burde jeg ha sett og følt at noe var galt og tatt ansvar, men jeg kunne ikke vite.
Det kunne ikke du heller, så vi har ikke lov til å bebreide oss selv.
Alt var jo bra, Emil skulle bare ligge i magen litt til for å bli større.
Det finnes ingen ord som kan hjelpe deg og Espen igjennom dette jenta mi.
Vet bare at smerten blir litt lettere å bære etter hvert, men når er det ingen svar på.
Stor klem fra mamma
Legg inn en kommentar